Vi lå lenge lørdag 28. januar 2006. Klokka var ni når jeg spurte samboreren om vi kanskje skulle se etter om januarkulda hadde satt varige spor etter seg. Ja, han mente det. Jeg tuslet inn på badet og satt på doskåla mens jeg ventet på at testen skulle bli klar. Ganske raskt viste det seg et knallblått kryss og jeg gikk inn på soverommet igjen for å vise sambo dette. Jeg fikk ett kyss, og forsto at fra nå av besto familien av fem. En bitte bitte liten hemmelighet som vi var sikre på at var en gutt.

Tenk det - et helt år, Julia. Et svangerskap veldig likt storebrors svangerskap gjorde oss enda mer sikre på at dette var lillebror. Noen måneder preget av kvalme kombinert med flytting og innkjøring i ny skole, barnehage og jobb førte til iherdig bruk av sofaen.

I mai var det tid for ultralyd, og vi var temmelig bråkjekke da vi ba jordmor om å bekrefte at dette var en gutt. Men jordmor kunne ikke se noe som skulle tilsi at det var gutt. Det kunne heller ikke jordmora vi var hos på ny ultralyd i august.

Og så da - 6 dager over termin - etter mange fødeavtaler med kreti og pleti dukket endelig lilletuppa vår opp, og jeg måtte gi meg - det var ingen Petter!

 

De tre påfølgende månedene har vært helt fantastiske - du blir bare bedre og bedre for hver dag, og er omkranset av alle oss som er så glade i deg!

 

For hvem kan vel ikke bli betatt av slik en søtnos!